Vi vet ikke gjør vi vel

Det er søndag morgen på toget. 

Noen leser aviser, noen hviler øynene.

Det er en rolig og fredelig morgen.

Plutselig kommer en mann og barna hans inn på toget.

Barna er høylytte, og det er mange som reagerer og ser irriterte ut.

Mannen setter seg i et av setene og lukker øynene.

Barna er urolige, kaster ting rundt og tar til og med en manns avis.  

Det er veldig støyende.

Likevel gjør ikke pappaen noe.

Flere begynner å bli irritert og de andre passasjerene kan ikke tro at han kan være så likegyldig, og bare la barna løpe slik og ikke gjøre noe med det.

Spenningen stiger i takt med støyen.

Til slutt sier en av passasjerene til ham (med irritasjon i stemmen):

"Barna dine forstyrrer. Jeg lurer på om du kan få orden på de og holde dem litt mer i øra?"

Pappaen løfter blikket for første gang og sier mykt, "Åh, jeg beklager". Du har rett. 

Jeg vet jeg burde gjøre noe med det. Vi kom nettopp fra sykehuset, moren deres døde for omtrent en time siden. "Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, er helt fortvilet, og ungene er sikkert i sjokk de også."

Kan du forestille deg hva folk i vogna følte i det øyeblikket?

Plutselig skifter alt. Alle ser ting annerledes, føler seg annerledes, oppfører seg annerledes. Irritasjon forsvinner og erstattes av sympati og medfølelse.

"Kona di døde nettopp? Å, jeg er så lei meg. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe?"

Alt endret seg på et øyeblikk.

Noe å ta med seg?

Vi vet ikke alt gjør vi vel?